Kan vi skremmes til tro?
Gud er først og fremst kjærlighet.
Gud er lys, i ham finnes det ikke mørke. 1. Joh. 1.5
Hans vilje med oss er klargjort i bibelen. Vi skal være "levende lys" med et mildt sinnelag.
Mine Kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker er født av Gud og kjenner Gud. 1. Joh. 4.7
Det finnes mange sanne kristne som lever nær opp til det ideal vi her får framstilt. med smil, vennlighet, og overbærenhet framstår de med et vinnende vesen. Slikt blir lagt merke til, og mange vil få vilje og lyst til å søke Gud, når de får kjennskap til slike menneskers tro. Jesus ønsker å nå fram til oss og påvirke oss innenfra, opplyse oss innenfra. Det livet handler om er at Han skal nå fram til oss. Det er enklest for Ham når vi smiler, og møtende mennesker ser Hans ustråling i oss.
Jeg har som evangelist "prøvd meg fram" med ulike væremåter når jeg forsøker å nå fram til målgruppen min, vanlige mennesker. Jeg ønsker at mange skal bli omvendt, unngå den triste skjebne som fortapelse er. Jeg missliker feig forkynnelse som skjuler sannheten om de mulige skjebner som venter på oss.
Vi blir virkelig satt fri når vi får syndsforståelse inn i livet, når vi virkelig forstår hva vi blir frelst fra, hva vi blir frelst til. Det er ubehagelig å oppdage sannheten om seg selv, men det er befriende. Takknemligheten til Gud blir sterkere i etterhånd når vi bedre fatter hvor bedervet menneskeslekten- og denne verden er.
Fordi oppgaven jeg har er så viktig har jeg prøvd meg fram med offensiv, fordrende, streng evangelisering. Jeg har sjelden eller aldri lykkes i mine forsøk. Det virker mot sin hensikt, de jeg møter aner da en aggressiv fiendtlig holdning i meg, som virker frastøtende. Til tross for at hensikten har vært velmenende. Selv mennesker som vet de har få uker igjen å leve har jeg ikke klart å påvirke, i slike tilfeller.
Likevel tror jeg at mennesker kan skremmes til å søke Gud, under- og etter dramatiske opplevelser i livet. Jeg vet mennesker finner troen på Gud gjennom personlige trengsler og lidelser. De fleste rusmissbrukere jeg har møtt har visshet om Guds eksistens. Selv har jeg opplevd å bli skremt tilbake til Gud, etter å ha vært frafallen.
Det er å håpe at Gud lar enda flere mennesker få ta del i livskriser som bringer evig legedom inn i deres liv. De mennesker jeg på en måte synes mest synd på er de som "sklir" gjennom livet uten særlige prøvelser. Som lever et vanlig "godt liv", tilpasser seg lover og regler. Viser omtanke for andre, gjør mange gode gjerninger, livet i gjennom. Men som aldri lærer Jesus å kjenne. Som aldri får syndsforståelse og syndsforlatelse. Som aldri når fram til evig levende frihet. Som det vil vise seg at ingen klarte "å nå fram til". Hverken med vennlig mild evangelisering, eller skremsler.