Alt har sin tid
Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen har sin tid: En til å fødes, en til å dø. En tid til å plante, en til å rykke opp. En tid til å drepe, en til å lege. En tid til å rive, en til å bygge. En tid til å gråte, en til å le. En tid til å sørge, en til å danse. Fork. 3.1-4.
Vi mennesker lever i en komplisert verden. Vi har våre daglige gjøremål som bringer oss sammen med andre mennesker. Mange av gjøremålene er statiske og utføres uten innlevelse og grundighet. Vi tillegger oss ofte vaner som gjør oss sløve, mye fordi vi ikke blir satt på prøver. Vi lar ofte omgivelsene forme oss. Vi utvikler språk og handlingsmønstre som gagner oss selv på kort sikt. Som befolkningsgruppe er vi ganske ensartede i vår væremåte. Også på tvers av kulturer og geografisk tilhørlighet.
I likhet med verden er vi likevel komplisert sammensatt. Lever vi oss inn i teksten fra "Forkynneren" minnes vi på at vi må være tilpassningsdyktige i denne verden. Vi bør tilstrebe å være dynamiske for å ny mål. Vi bør derfor legge vinn på å være avmålte, bevisste og opptatt av det som hender rundt oss. Vi bør søke engasjement. Vi bør utvikle og tilpasse vår væremåte bevisst. Ta kontroll over deg selv, la deg ikke styre kun av følelser og hva du tror andre mener. Ikke vær redd for å være variert i din væremåte.
Som kristen er jeg forpliktet til å ha Jesus som forbilde. Jeg må søke å forstå Hans vilje. Jeg blir stadig oppfordret til å tenke hvordan Han ville handlet i de situasjoner jeg går inn i. Det er ofte en stor utfordring. Jesus er kjent som omsorgsfull, vennlig, mild og kjærlig. Men Han var ikke likegyldig, heller ikke overbærende bestandig. Noen ganger var Han irettesettende og streng. Dog alltid med tjenelig hensikt. Men hvor autoritær har jeg rett til å være? Hvor my rett har jeg til å bry meg? Jeg vet Han vil jeg skal unngå å være statisk i min væremåte. Allt har sin tid, det gjelder også vår væremåte! Det er fint å legge vinn på overbærenhet. Men noen ganger er det på sin plass å være bestemt og irettesettende. Det er en fin egenskap å være ydmyk og tilbakeholden. Men det er en like viktig egenskap å være framtredende og bestemt. Det er en fin egenskap å ikke dømme andre, men det er viktig å bedømme andre. Altfor ofte bryr vi oss for lite. Å irettesette andre med en velmenende hensikt er en god gjerning.
Det er utfordrende å vite hvorledes en skal håndtere ulike situasjoner. Selv har jeg erfart at følelsene bør "temmes". Ved å be mye opplever jeg nå nesten aldri at ukontrollert sinne og hevnlyst tar kontroll over meg. Likevel gir jeg uttrykk for kontrollert vrede når jeg mener det er på sin plass. Jeg legger da vekt på å være avmålt.
Den store utfordringen er å leve opp til det største budet av alle; "gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg". Jeg vet det er mye som mangler før jeg oppfyller det budet. Noen ganger lykkes jeg likevel et stykke på vei. Det er i medgangsstunder hvor jeg kjenner Den Hellige Ånd fyller meg med kjærlighet som smitter over på andre. Jeg håper de stundene kommer oftere og varer lenger. Øker Den Hellige Ånds påvirkningskraft i menneskers hjerter, minsker behovet for å irettesette og være framtredende.