Vær beredt
En dag ringte en nær venn meg og fortalte at julen hadde vært en oppskakende opplevelse for ham. Han hadde lagt ut på en lang treningstur over vannene i Nordmarka, på skøyter. Uten forvarsel hadde isen plutselig bristet, og min venn falt i vannet med bare hodet over vannflaten. Vedkommende er en godt trent mann i begynnelsen av førtiårene, men situasjonen han havnet i var så alvorlig at sannsynligheten for å dø var like stor som å overleve.
Han hadde ikke ispigger, ingen hadde kjennskap til hvor han var. Heldigvis klarte han å bryte isen og svømme til land. Noen strabasiøse timer senere var han hjemme, og alvoret seg inn over han. Han sov ikke påfølgende natt, og var preget da jeg så han flere dager senere.
Jeg har selv hatt sammenlignbare opplevelser som har ført meg nærmere livets kilde, Gud.
Det er riktig av mennesker å utfolde seg, det er riktig av mennesker å legge planer for fremtiden. Det er ikke galt å ha fremtidstanker om hva man har lyst til å gjøre som pensjonist, 30 år frem i tid. Det som er galt, først og fremst mot seg selv, er å ta for gitt at leveårene blir mange. Det er lett for et menneske å ta som en selvfølge at det skal få oppleve alle livsfasene, fra spedbarn til 80 åring. Men ingen har "tegnet" kontrakt med Gud på et bestemt antall leveår. Hver eneste dag er en gave. Vi bør være forberedt på å forlate denne verden snarlig. Ikke ved å la være å planlegge ferie et år frem i tid. Men ved å ha tilgitt andre mennesker den urett de har gjort mot oss. Og ved å sørge for selv å være i tilgivelsens tilstand, i forholdet til Gud.
Under førstegangstjenesten i militæret var vi beredt til å forlate leiren på kort varsel. Ferdigpakket sekk med det nødvendige utstyr stod alltid klar. Det handlet om å være forberedt på det uforberedte. Det er mange mennesker som forlater denne verden brått og uventet. Vi er alltid bare noen hjerteslag unna å forlate vår midlertidige bolig, det jordiske legeme. Og i evighetens perspektiv lever vi alle få dager her på jorden.
Tenk på din skaper før sølvsnoren slites og gullskålen brister, før krukken knuses ved kilden, og hjulet knekker og faller i brønnen, før støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud som gav den. Fork. 12.6-7