Motløshet
I Forkynneren 3 står det: Alt har sin tid.
En tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse.
Selv er jeg preget av skiftende sinnstemninger. Noen ganger blir jeg motløs og depressiv uten å kunne forklare hvorfor. Jeg kjenner da selvmedlidenheten vokser i meg. Livsvisdommen har lært meg å akseptere at det vil være slike stunder hele livet. Jeg ber hver dag om å ikke bli motløs, men det er ikke lenger en tilstand jeg frykter. Blir jeg motløs henger jeg med hodet, er mindre snakkesalig, men tenker ofte mer. Jeg blir mer innbitt og likegyldig overfor mine med-mennesker.
Men mitt forhold til Jesus fører til at de tunge stundene ikke er langvarige.
Jeg vet at den hjelp som er nødvendig blir gitt meg, i enhver situasjon. Selv lavmælte halvhjertede bønner blir hørt av Gud i slike stunder. Jeg blir i etterkant ofte gitt oppmuntringer som bringer smilet fram. Og det er viktig fordi følgene av motløshet og frustrasjon kan bli alvorlige. Bitterhet, ukontrollert sinne, hevngjerrighet og handlinger i affekt må bekjempes. Vær også forsiktig med å legge skylden på andre, selv i dine tanker.
Det kreves selvdisiplin for å takle vanskelige dager og situasjoner på en verdig måte. Og det bør vi tilstrebe, for tunge dager vil komme. Slik er denne verden.
Trøst gjerne deg selv og søk støtte hos andre, det er også en form for hvile og oppbygging. Men aldri la motløsheten forbli værende i deg.