Konsekvensene av prøvelsene
Jeg har tidligere forfattet en andakt som klargjør at Gud ikke skapte ondskapen. Andakten heter; "Gud skapte ikke Satan". Den andakten bør leses i sammenheng med denne, for å få tilstrekkelig forståelse av hvorfor Gud tillater onde gjerninger og lidelse. Gud har aldri villet at ondskap skulle oppstå eller eksistere. Han har ikke i utgangspunktet villet at mennesker skulle bli påført fysisk smerte, bli født med misdannelser, eller ha livslange kroniske sykdommer.
Han har likevel latt det skje, fordi det ble en nødvendig konsekvens av å gi mennesker og engler fri vilje. De endelige, gledelige, konskvensene av prøvelsene kommer jeg fram til nederst i artikkelen.
Ved å la ondskapen regjere i denne verden, har Gud en gang for alle bevist at ondskap og mørke kunne oppstå og faktisk bli dominerende og ødeleggende. I denne verden lar Gud menneskene velge. Svake som i er i vår egen natur får mørket makt over oss. Konsekvensen blir at Gud trekker seg tilbake, Han blir ikke dominerende i denne verden. Fraværet av Guds kraft bringer lidelse, nød og sykdom inn i verden. Gud er livgiver, uten Hans legende nærvær brytes vi ned. Nedbrytning, aldring og død har blitt tragiske konsekvenser i denne verden. Gud er ikke bare vår Skaper, Han er vår opprettholder.
Midlertidig urettferdighet er en konsekvens av prøvelsene. Alle vet at sykdom, ødeleggelser, og vold rammer enkeltmennesker og befolkningsgrupper med ulik tyngde. Tilsynelatende kan livet i denne verden ansees som et lotteri, at noen er er heldigere enn andre, på en urettferdig, vilkårlig måte.
Ved at menneskeslekten, med påvirkning av onde åndsmakter, har bedervet og ødelagt denne verden, langt på vei, har Gud vist oss at en konsekvens av å motstå Hans vilje blir forferdelig. Han har vist oss at et fullkomment liv i Hans nærvær, med kjærlighet og evig fred ikke er en selvfølge. Derimot en ufattelig stor gave. En kald og våt forsommer gjør at vi ofte gleder oss mer over varme, solrike dager senere. Det er fordi vi da forstår at de gode dagene ikke er en selvfølge. Har vi opplevd kulde og mørke, verdsetter vi desto mer lys og varme senere. Har vi opplevd depresjoner, angst og smerte setter vi desto mer pris på fred, glede og befrielse senere. Og Gud vet nøyaktig hvor mye lidelse, sykdom, og urett enhver har blitt påført. Han kan- og vil rettferdiggjøre det som virket vilkårlig og urettferdig.
Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår. Rom. 8.18
En konsekvens av at vi først må gjennom prøvelser i denne verden, er at vi vil elske Gud desto mer senere. Vi vil faktisk takke ham fordi vi måtte ta del i lidelser og prøvelser.
Et trist faktum er at ikke alle vil nå fram til det himmelske paradis. Det får den konsevens at de som når frem blir verdsatt desto høyere. De vil da ha bevist at det ikke var en selvfølge at de skulle klare seg gjennom livets prøvelser, uten å miste troen på Gud, eller la vær å søke Ham. Eller anklage Ham, la likegyldighet, utakknemlighet og sløvhet stenge veien til evig befrielse.