Innestengt tro
Jeg har levd en stor del av mitt voksne liv med en sterk innestengt tro på min Skaper. Jeg har latt være å bruke muligheter til å fortelle om min tro på Jesus som min personlige frelser. Nå leter jeg etter anledninger til å gjøre det, og finner glede ved det.
De mennesker som hører Jesus til har en forpliktelse til å gjøre sin tro kjent for medmennesker. Det er jo på den måten nye mennesker kan komme til tro.
Det er ikke alltid like enkelt. Forlegenhet, angst for hva andre synes og ubehagelige situasjoner er til hinder. Respekt for andres integritet er en annen årsak til at vi lar være å tilkjennegi vår tro. Det er vanskelig for mange troende å tilkjennegi vissheten om en evig Gud. Det er uheldig for de det gjelder, og det er uheldig for våre medmennesker. De får ikke livsviktige påminnelser om Guds eksistens.
Jeg overvant min egen vegring ved å begynne å gå med synlige kors. Videre ba jeg om møte med familie og venner, hvor jeg valgte å snakke om min tro og opplevelser. Det føltes etterpå som en stor lettelse. Jeg kjente min ånd og selvtillit ble styrket. Og jeg kom snarlig i kontakt med mennesker som hadde tilhørlighet i den samme familie. Etter noen måneder kunne jeg gå bort til grupper med flere mennesker og uanstrengt snakke om min tro. Da fikk jeg erfare hvor mange det er som har en innestengt tro. Ved noen anledninger blir mennesker fortørnet over at jeg har fått en frimodig framferd. De mener tro er et privat anliggende. Jesus vil noe annet. Han vil at vi skal synliggjøre vår tro.
Ingen tenner et lys og setter det under et kar eller setter det under en seng; nei, en setter det i en stake, så de som kommer inn, kan se lyset.
Luk. 8.16