Fantasien har begrensninger
Fantasien har ingen grenser. Det er et utsagn som jeg aldri har hørt eller lest at noen andre har motsagt. Men det er et feil utsagn som det er på tide å tilbakevise.
Riktignok strekker vår fantasi seg langt og når lenger på de fleste områder enn vår daglige virkelighet. Men den har klare begrensninger fordi fantasien forutsetter at vi klarer å følge med på våre egne tanker, og den viten vi blir forespeilet.
Om Gud vet vi at Han er fra evighet av, og Han er umålelig. Han kan gjøre hva som helst, når som helst, hvor som helst.
Og Han er allesteds nærværende. Det betyr at Han ser og hører absolutt alt, overalt.
Han har vist oss noe av sin makt ved å skape den verden vi nå lever i. Jeg har lest at det er like mange stjerner i universet som sandkorn på jorden. Når vi vet at avstanden mellom stjernene ofte er mer en 4 lysår bli størrelsen på universet ufattbar. Og Gud brukte ikke all sin skapermakt på å konstruere universet, fordi den er ubegrenset.
Det er ikke synd eller galt å forundre seg over hva Gud gjør eller har gjort. Jeg bruker selv en del tid på det. Jeg har fri vilje, egne tanker, og er nysgjerrig. Men jeg har aldri forlangt overfor Gud å forstå alt. Jeg har aldri satt som betingelse at jeg skulle forstå alt for å søke Ham. Jeg vet at noen ikke aksepterer en sannhet om Gud og skaperverket, nemlig at alle kan forstå litt, men ingen alt.
Etter at jeg fant fram til en sterk tro på Gud har han åpnet forstanden min mer enn tidligere. Jeg har fått ta del i viten om det som er usynlig for oss. Samtidig dukker det opp nye spørsmål i meg, slik at jeg føler meg like uvitende som tidligere.
For ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud. Hvem vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd ? Slik vet heller ingen annen en Guds Ånd hva som bor i Gud.
1. kor 2.10-1